Ny i Nairobi

(Opprinnelig skrevet av Marthe Ødegård Olsen)

Soloppgangen fra flyvinduet var det første jeg fikk se av det afrikanske kontinentet. Jeg ble glad, oppspilt og utrolig nysgjerrig på hva det var jeg egentlig hadde begitt meg ut på.

Helt aleine for første gang som volontør. Første gang i Kenya. Faktisk første gangen i et afrikansk land i det hele tatt og jeg ante jo egentlig ikke hva jeg kunne forvente, eller hva folk forventet av meg.

Det luktet annerledes og låt annerledes. Jeg stod ganske lenge i kø for å skaffe visumet og ble litt bekymret for at bussjåføren til skolen ikke ville vente på meg stort lenger. Ut fra flyplassen stod det en haug med afrikanere som holdt plakater opp og ropte navn. ”Deaf Aid, Deaf Aid..” prøvde jeg å lese og høre, men kanskje ropte han mitt navn? Kanskje ropte han sitt eget navn? Hva var hans navn? Var han en hun? Og hvordan uttalte han eller hun navnet mitt? Ville han eller hun brukte tegnspråk? I så fall, kenyansk tegnspråk?

Folk så på meg og jeg så på dem. Ingen av dem virket som personen jeg skulle møte så jeg stilte meg ganske enkelt opp mot veggen og ventet og glante.

Da kom det en glad kar gående med et Deaf Aid skilt og jeg vinket. Vi håndhilste og han ønsket meg velkommen til Kenya. Da vi gikk ut slo sola meg i ansiktet og jeg tenkte at nå skal det bli veldig spennende fremover.

Klokka var rundt 09:00 (07:00 i norsk tid) og jeg satt i bilen med en fremmed mann og snakket engelsk. Jeg hadde ikke sovet på hele flyturen for jeg var altfor spent på hva som skulle skje. Rådene jeg har fått fra folk før jeg dro var: Ikke bli med fremmede, vær forsiktig, ikke gå alene når det er mørkt, ikke fortell noen hvor du bor, pass på deg selv, ikke ha verdisaker på deg og ikke si hva du heter. Jeg hadde jo da i løpet av den første halvtimen brutt nesten alle. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med sjåføren om den tiden vi brukte på å kjøre inn til Nairobi. Så jeg spurte han om det var sant at det var aper i trærne i Nairobi. Han så på meg og svarte ”umm.. yea?” og det trøtte, glisende ansiktet mitt må ha sett komisk ut for han bare lo.

Dagen etter skulle jeg bli med skolebussen til det grønne huset i Kibera og slippe av ungene før jeg skulle på kontoret. Det var fantastisk å åpne døra til skolebussen og se 20 smilende barn, hvite tenner og veivende hender. Jeg satte meg inn og vi så på hverandre. Jeg forklarte hva jeg het og de nikket og bokstaverte, rettet på hverandre mens kropper, hoder og hender dunket i hverandre og i bilen, på grunn av den humpete veien.

Kibera er noe jeg aldri har sett maken til. Det er så mye som skjer på alle kanter. For et tempo, for et liv! Hunder, katter og mennesker myldrer rundt i gatene. Folk går gjerne midt i veien helt til de blir tutet på og må flytte seg. Det brennes søppel og spilles høy musikk, det tutes og ropes. Folk går med trillebårer med vannforsyninger, bårer med sukkerrør til salgs (jeg trodde det var bambusstenger), mødre med barn tullet inn i et sjal over ryggen og skolebarn som leier hverandre, peker og synger. Bygningene er laget av blikkplater eller av tre. Litt lengre inn i slummen er boligene laget av tørket jord og kjepper med blikktak over. Det er åpent kloakksystem som renner i små bekker gjennom byen og man må hoppe over dem og passe seg slik at man ikke sklir og faller. Høner, gjess, kyllinger, valper og geiter går fritt rundt og jeg holdt på å gå ned en maiskolbegrill da jeg hoppet til siden for å ikke tråkke på to ender som lå og slappet av på stien. Så mye og se på, hodet går rundt og rundt. Det er lyder overalt og hele tiden er det noen som sier ”how are you?” eller ”mzungu!”

Det bor ca. En million mennesker på 2,5 kvadratkilometer her. Det er folksomt og trangt. Til tross for fattigdommen så er menneskene utrolig gavmilde og gjestfrie. Etter bare en uke i Nairobi hadde jeg sett flere hjemmeboliger i Kibera. ”Martha, please come and visit me! Do you want to meet my daughter? My uncle? My cusin or my sister? Maybe my aunt? She makes the best ugali! Just sit down I will buy you a soda!” Den første uka stod jeg nok for det meste og stirret på alt som skjedde, gnidde støvet ut av øynene og fortsatte å glo.

Men til tross for slummen, søppelet og lukten av kloakken så ser mange av beboerne i Kibera veldig godt ut. Mange har rene klær og jeg har også sett flere av damene som går i høye hæler.  De afrikanske damene er utrolig vakre med alle de forskjellige hårfrisyrene som lages. Det er fletter og løshår, blomster og rasta, dreads som er inntil hodet i en sideskill, midskill, sikksakk eller sirkler. Hver dag ser jeg nye hårfrisyrer og som jeg håper jeg kan få tid til å skaffe meg mens jeg er her.

Da jeg fortalte en venn jeg har fått i Kibera at jeg syntes folk var så rene til tross for alt støvet, fortalte han meg at kenyanerne er veldig opptatt av å ta vare på kroppene sine og se rene ut og ha god hygiene. Hvis ikke man vasker seg så kan venner, familie eller andre komme og vaske deg. Det er veldig nedlatende å bli vasket av andre fordi man ikke klarer å ta vare på sin egen kropp.

I Kibera ligger det grønne huset hvor jeg jobber nå. Ikke midt i mylderet, bare to minutters gange fra Olympic stopp og ned en liten sti kan man se to store grønne jernporter som det står ”Green House School For The Deaf” på. Her undervises det 46 døve unger hver dag. Alle barna har funnet sin plass i det grønne huset. Med sin egen personlighet og sin egen historie. De undervises i engelsk, kenyansk tegnspråk, matte, religion, aktiviteter, naturfag osv. Undervisningen foregår på tegnspråk av fire dyktige lærere. To døve/tunghørte og to hørende. Patrick som er rektor på skolen underviser nursery og babyclass. De er i disse klassene jeg har vært med mest. Her er det fag som numberwork, KSL, english, pattern og creative. Når det undervises i religion eller aktivitetsfag som svømming, fotball og dans er alle skoleklassene samlet. Det er pause to ganger om dagen. I første pause serveres det porridge (grøt) med brød. I den neste pausen er det lunsj med ordentlig måltid som ris og bønner, kjøtt og ugali, chapati og erter, spagetti og kjøtt eller ris med kål. Det er viktig at barna spiser godt har den ene kjøkkenansvarlige forklart meg, for det er flere av barna som ikke får noe særlig mat hjemme. Etter maten er spist, løper ungene ut i skolegården. De leker, keiker, løper og danser om hverandre. Noen leker vi har lekt er blant annet catwalk. Den går ut på å skulle gå som en modell i en catwalk som er laget av de andre barna. Eller så er det diverse ballspill, hoppe tau eller dans.

På tirsdager etter lunsj er det svømming. Da er det full fres blant ungene. De elsker å bade! Håndklær, badedrakter, flyteleker og svømmebriller flyr i alle retninger helt til de endelig får kommet seg i skolebussen som kjører de til et gymsted med basseng. Da får de lære å svømme av en lærer som bruker tegnspråk og plaske så mye de orker til vi må inn i garderoben og skifte. I garderoben da vi var ferdige forrige svømmetrening stod mange av barna og så på meg mens jeg dusjet. Jeg spurte de hva det var de så på og de pekte på flaska med såpe jeg hadde med meg og gjorde tegn ”dufte godt”. Da vinka jeg de til meg slik at de kunne få såpe og plutselig hadde jeg ti barn inni dusjen med meg som lo og fniset og gned såpe i alle retninger. Da vi var ferdige var vi enige om at ”alle vi luktet godt.”

Etter en endt skoledag skal de barna som bor lengst unna kjøres hjem. Da bruker vi rundt to timer på å få de trygt hjem. Det er på disse bilturene jeg har fått sett store deler av byen som har en helt annen puls enn den jeg er vandt med.

Det er en stor overgang fra kalde Norge til varme Kenya. Jeg skjønte ganske fort at kenyanerne, de kler godt på seg. Til tross for at det er steikende sol og nærmere 30 grader ute går folk i bukser, gensere, jakker og sko. På morgenen har jeg sett flere som bruker skjerf og lue også! ”Aren’t you just a little bit cold now Martha?” spør de meg mens jeg speider etter skygge, heller nedpå litervis med vann og tørker svette av panna.

”That Martha, she drinks a lot of water..” overså jeg kantinedamene si her om dagen. Kenyanerne drikker mest brus, ellers så drikker de vann på kvelden fortalte en av lærerne meg. Middag spiser de også før de legger seg har jeg blitt fortalt.

Noe jeg er spesielt begeistret for i denne byen er matatuen. Det er en kollektivtransport som eies og kjøres av privatpersoner, men som er registrert hos myndighetene. Det er en van (minibuss) som plukker opp folk etter veien og ved busstopp. Disse minibussene er ikke like, de er i forskjellige farger, har forskjellige navn som: Optimus Prime, Faith, Underdog, Road Tiger, No shame og Trust. De er utsmykket på forskjellige karakteristiske måter og noen har også en skjerm som spiller forskjellige musikkvideoer. Om kvelden er det også forskjellige lys i bilen. For 30 KES (ca. 2 kroner) kan du kjøre. Den er stappfull av folk som bli hentet inn av en slags ”innkaster” som roper og slår med mynter i bildøra. Vinduene er dratt ned og man kan lene seg tilbake, se på byen som seiler forbi og nyte den varme vinden som slår deg i ansiktet mens det spilles reggae på full guffe. Litt som en russebil, bare mye mer sjarm.

Klasseforskjellen blant menneskene som bor her er veldig tydelig. Noen går i fine, rene klær med smykker og stilige vesker som tilbehør. Andre går i slitte, hullete og møkkete klær. Noen handler på supermarked der det er litt dyrere, mens andre handler på marked hvor man kan få varer til lavere pris.

Å være en europeer og gå på marked eller i slummen er ganske slitsomt og skamfullt. Mange kommer bort til meg mens jeg går, introduserer seg og forklarer situasjonen sin. Ofte forklarer de at de ikke har penger til mat eller utdanning. Mange har spurt om jeg kan være sponsor i forskjellige firmaer de ønsker å starte eller til utdanningen de ønsker å ta. Noen ber også direkte om jeg kan gi de penger slik at de kan overleve. Det verste er når det kommer barn i møkkete og slitte klær. Barn som mest sannsynligvis er aleine fordi kanskje moren og faren er bortreist fordi de jobber. Eller så er kanskje barnet forlatt.

Jeg synes det fremdeles er vanskelig å forstå Nairobi. Som jeg nevnte tidligere er skillet mellom fattig og rik så stor. De som kjører flotte biler og bor i store hus, og de som bor i slummen. Det er så rart at dette er en og samme by.

Å begynne å jobbe i Deaf Aid har vært veldig positivt. Første dagen jeg kom på kontoret var det mange nye mennesker og møte. Jeg kjente da bare sjåføren og holdt meg inntil han. Jeg var jo litt forvirret og anspent i begynnelse. Så mye på alle kanter og jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte slappe av. Jeg ble møtt av smil og varme håndhilsninger, spørsmål om jeg hadde hatt en behagelig tur, hvordan man uttalte navnet mitt og om jeg var sulten eller tørst. Jeg hilste på alle på kontoret, fikk vite hva de het og hva deres jobb i Deaf Aid var. Så utrolig mye å holde orden på. Noen snakket engelsk, andre swahili og noen brukte tegnspråk.

Jeg har prøvd å lære meg noen strofer swahili, men når jeg bruker dem svarer jo folk på swahili og da blir jeg stående som et spørsmålstegn.

Alle på kontoret tar godt vare på meg. De ringer og spør om jeg har det bra. De er veldig opptatt av at jeg skal spise i det grønne huset. Patrick har nemlig fortalt de at ”the norwegians eat four times a day!”.

Det meste av daglig snakk rundt meg foregår på swahili eller tegnspråk. Til meg snakker alle selvfølgelig engelsk og tegnspråk. Min oppfatting er at KSL har amerikansk oral- eller ingen oral-komponent. Mange av tegnene ligner ASL, men de skiller på det og KSL. Mange av tegnene synes jeg er ”lange” og ”store” i bevegelsene. F.eks er tegnet for GREEDY (grådig) først det norske tegnet for SPISE etterfulgt av tegnet for TYSKLAND. Og det er veldig annerledes med tanke på NTS. Der alle tegn starter ovenfra og ender nede i tegnrommet. F.eks BO-SAM til samboer eller FORSTÅ FEIL til misforstå. Jeg har en liten følelse av at de som bruker tegnspråk til meg bruker en slags ”TSS” og at jeg egentlig ikke helt har forstått hva som er KSL. Men jeg kutter som regel oralkomponenten jeg også. Ihvertfall når jeg snakker med barna. Men akkurat nå er jeg mest opptatt av å få kommunikasjon gående også får jeg tenke mer på å finpusse KSL senere.

Nå har jeg vært her i snart tre uker og jeg er takknemlig for at jeg skal være her i seks måneder. Frem til nå har jeg sett og opplevd så mye rart, jeg gleder meg til alt annet jeg skal få oppleve senere. Planen nå er at jeg skal jobbe i det grønne huset i Kibera i ca 2 måneder til også flyttes jeg til det grønne huset i Kariobangi. Det er en ny døveskole som ble opprettet av Deaf Aid i fjor. Den har 23 elever nå.

Administratorprofil for Tolkeforbundets nettsider. Skriver sjelden noe som helst, og svært lite selvstendig. Alt jeg gjør har noen andre gjort. - Takk til de!

Leave a Reply

Tilbakestill glemt passord
Skriv inn epostadressen dersom du vil ha tilsendt nytt passord