Eva Signe Falkenberg

35 år som hjertebarn – et tilbakeblikk

Eva-Signe Falkenberg ser tilbake på de 35 årene forbundet har eksistert. Helt tilbake til en tid hvor timelønna var 8 kroner, og betaling kun ble gitt for hver fullførte halvtime. Ting har utviklet seg siden da, og ting har blitt bedre – og bedre skal det bli.

Som en av de få og fremdeles aktive, offentlig godkjente tolkene for døve og døvblinde som har vært med helt fra starten, vil jeg gjerne formidle noen små glimt fra vår historie, spesielt de første årene, som for mange i dag er ukjente. På mange måter fremstår den tiden som en annen verden enn den vi lever i dag, i og med at det verken fantes utdanning eller stillinger for tolker. Det var kun i enkelte situasjoner, som i forbindelse med legehjelp, politiavhør og rettssaker at døvetolken fikk noe lønn fra det offentlige. Timelønnen for oppdrag hos lege/ sykehus var kr.8.- pr. time, og selv om kronen var mer verd den gangen, så var det ikke noe en tolk kunne leve av. Lønnen fra rettsvesenet var betydelig høyere (kr.135.- pr. time), men der var det sjeldnere oppdrag å få, og oppdragene var til dels svært krevende. imageedit_26_7484616864De fleste av oss som påtok oss å tolke for døve og døvblinde hadde som regel en annen, fast jobb. Som en illustrasjon på situasjonen og de vilkårene vi som idealistiske tolker opplevde, kan min opplevelse som tolk ved verdenskongressen for døve i 1977 i København være ganske representativ. Jeg var eneste norske tolk, konferansen foregikk på engelsk, mange av foredragsholderne snakket gebrokkent engelsk og det kunne til tider være vanskelig å oppfatte hva de sa. Stemmetolking til engelsk var også en utfordring. Konferansen varte fra kl.09.00 morgen til kl.17.00. ettermiddag 5 samfulle dager til ende. Det gikk i ett kjør, og pauser var det lite av. Kort sagt: Et blodslit. Etter de 5 dagene følte jeg meg som en fillete vaskeklut med en nokså vridd hjerne. At jeg de neste 3 dagene skulle lede en internasjonal tolkekonferanse på samme sted, gjorde ikke saken lettere. Men jeg var ung, så det gikk heldigvis bra. Hva jeg fikk i lønn? En velbrukt, manuell skrivemaskin med et glansbilde av en engel på lokket. Symbolsk? Tror ikke det, men man skulle jo være takknemlig for å få anledning til å delta og være med der ting skjedde!!!!!!!!!!

Offentlig utdanning igangsettes

Norske Døves Landsforbund, som det het den gangen, hadde i mange år arbeidet for å få en offentlig utdanning for døvetolker i Norge. I 1976 nedsatte de et utvalg som fikk i oppdrag å utarbeide en studieplan for slik utdanning. Jeg var så heldig å få være med som leder av dette utvalget, som besto av både døve og hørende, og utfordringen var stor. Våren 1977 lå planforslaget klart, og kort tid etter ble den godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet. Allerede på høsten samme år startet vi opp med 14 studenter. Selv var jeg både kursleder og student.

Utdanningen strakte seg over et år, med 2 samlinger, hver på 3 uker, hvor vi vekslet mellom forelesninger og praksis. Mellom disse samlingene skulle studentene praktisere på hjemstedet. Kurset ble avsluttet den 21.september 1978 etter den siste 3-ukerssamlingen på Ål folkehøgskole og kurssenter.

imageedit_20_6310965042Utdanningen av vår yrkesgruppe fortsatte som deltidsutdanning i regi av Kirke- og undervisningsdepartementet frem til 1989, da den ble overført til daværende Statens Spesiallærerhøgskole, før denne høgskolen ble overført til Universitetet i Oslo. Tolkeutdanningen ble der utvidet til ett år, senere 2 år og i dag 3 år, og tolkutdanning ble opprettet flere steder i landet. I dag tilbys utdanning for tolker for hørselshemmede (døve, døvblinde og døvblitte, inkludert skrivetolking) ved høgskolene i Oslo, Bergen og Trondheim.

Norsk Døvetolkforening stiftes

Jeg var av den oppfatning, at for å kunne få anerkjennelse for tolkeyrket og for å kunne oppnå anstendige lønns- og arbeidsvilkår, måtte vi snarest mulig opprette vår egen organisasjon, og før vi reiste fra hverandre, ble Norsk Døvetolkforening stiftet. Organisasjonens fødselsdag er således 21. september 1878.

Grunnen til at vi valgte ordet forening, var at vi ville sikre at vi ble oppfattet som en egen organisasjon, og ikke forveksles med døves organisasjon, som brukte forbundsbegrepet i sitt navn. 14 kandidater hadde bestått både skriftlig og pratisk eksamen, samtlige ble medlemmer av foreningen, og stiftelsen ble behørig feiret med et glass champagne.

Medlemskontingenten var kr.50.- pr. år, og selv om kronen var mer verdt den gangen, sier det seg selv at kassen ikke ga rom for de store aktiviteter. Hele styret ble lagt til Oslo, dette for å spare reisepenger. E-post og mobiltelefon var jo et ukjent fenomen den gangen, og flere av oss hadde heller ikke telefon privat, så smuglåning av telefon, kopimaskin og annen kontorrekvisita ble det mye av. Vi hadde ingen skrupler, for vi jobbet jo for verdens viktigste sak!! Vi var alle frilansere, som påtok oss tolkeoppdrag i tillegg til annen fast jobb.

imageedit_24_6231672223Det vi konsentrerte oss om de aller første årene, var å skaffe penger, holde etterutdanningskurs, bygge opp organisasjonen vår, aktivisere medlemmene, etablere nyttige kontakter, jobbe for å få en lønn man kunne leve av og på sikt få opprettet offentlige stillinger. Vi gikk til verket med stor entusiasme og et fint samhold.

De første kronene ble innkassert høsten 1979. Da fikk vi kr.300.- fra Lier Sparebank, 1.500.- kroner fra Dahl og Raaums legat og 1.500 kroner fra Kreditkassen. Den første store pengesummen vi fikk, var da vi i 1980 søkte Kirke- og undervisningsdepartementet om midler til etterutdanningskurs i foreningens regi. Hele kr. 34.500.- ble bevilget, og kurset ble arrangert i forlengelsen av landsmøtet i november 1980.

Kontakt med samarbeidspartnere

Allerede ultimo oktober 1978 sendte foreningen en anmodning til døveforbundet om et møte for å drøfte fremtidig samarbeid. I januar 1979 ble det første samarbeidsmøtet avholdt, og det nye utvalget, som vi kalte ”Tolksamarbeidsutvalget” – populært kalt ”TOSAU” – ble opprettet. Samarbeidet mellom tolkeforeningen og døveforbundet var uhyre viktig for begge parter, og vi fikk anledning til å drøfte og forberede saker som skulle fremmes for offentlige instanser. Blant de mest sentrale sakene som ble drøftet i utvalget i 1980-årene var skoletolking og døves rett til slik tjeneste.

En annen viktig instans for oss var Kirke- og undervisningsdepartementet. Også her fikk vi opprettet en gruppe med medlemmer fra begge instanser. Denne gruppen ble kalt ”Utdanningsutvalget”, og vi var delaktige så vel i gjennomføring av utdanningskursene som godkjenning/midlertidig godkjenning av tolker.

Flere utvalg opprettes

Hovedstyret i foreningen så snart at organisasjonens oppgaver var så vidt mange og store at det ville være behov for organisert engasjement blant medlemmene. Allerede i 1980 ble det opprettet et lønnsutvalg i organisasjonen. Etter landsmøtet i 1982 fikk dette utvalget navnet «Lønns- og forhandlingsutvalget». Utvalget ble plassert i Oslo, primært av hensyn til kontakt med eventuell forhandlingsberettiget organisasjon, men også med tanke på forhandlinger med ulike instanser innenfor det offentlige.

På landsmøtet i 1982 ble det vedtatt å opprette ytterligere følgende utvalg: «Fagetisk utvalg», «utdanningsutvalg», «kursutvalg» og «skoletolkingsutvalg». Flere av utvalgene ble plassert utover landet, blant annet i Trondheim og Rogaland. Dette var således første skritt i retning av en desentralisering av organisasjonsarbeidet. Organisasjonens første etiske retningslinjer ble utarbeidet av det nyopprettede fagetiske utvalget.

Det første arbeidet for lønns- og arbeidsvilkår

Det første skrivet som ble sendt fra Norsk Døvetolkforening var datert 10.10.1978 og gjaldt lønnssak. Rette instans for en slik henvendelse var den gangen Helsedirektoratet. Vi beregnet kvalifiseringstiden for en døvetolk til å være 3 år, og på bakgrunn av dette valgte vi å sammenligne oss med andre yrkesgrupper med tilsvarende lang utdanning, for eksempel lærere, i vårt tilfelle lærere i spesialskole. Ved dokumentert tapt arbeidsfortjeneste skulle lønnen tilsvare denne. Krav om dekning av utgifter til skyss og til kost og losji var de satser som ble benyttet i Helsedirektoratets arbeid for å få en offentlig dekning av døvetolktjenesten lagt til Lov om Folketrygd.

Norges Døveforbund hadde fremmet et krav tilsvarende vårt. I løpet av 1980 var vi sammen i flere møtes med Helsedirektoratet vedr. lønnspørsmål. Dette arbeidet resulterte i at Sosialdepartementet den 14.mai 1981 fastsatte forskrifter om godtgjørelse til tolkehjelp med hjemmel i Folketrygdloven. Godtgjørelsen skulle dekke tolkehjelp ved følgende formål: 1) Dagliglivets gjøremål, 2) Yrkesmessig attføring, 3) Opplæring for bedring av den alminnelige funksjonsevne og 4) Etterutdanning/kurs i forbindelse med arbeid. Tolketjeneste ved dagliglivets gjøremål ble begrenset til 30 tolketimer pr. år, og timelønnen for tolkene ble hevet til kr 33.50 per time.

Øvrige oppgaver, aksjoner og hendelser

Her kan jeg nevne en liten pussighet, som den gangen var av stor betydning for oss tolker. Myndighetene hadde foretatt den underlige bestemmelsen at inntil 45 minutters tolking skulle dekkes med lønn for kun en halv time. Varte oppdraget i 46 minutter, fikk tolken lønn for en time. En konsekvens av dette var at en skoletime ble honorert med lønn tilsvarende en halv time. Norsk Døvetolkforening gikk sporenstreks til aksjon for det vi i ettertid betegnet som ”kampen for det ene minuttet”. Vi stilte kvinnesterke opp i departementet med vår kampglød. Og kampen ga følgende resultat: En halvtime kunne maksimalt strekke seg til 44 minutter! – Vi gratulerte oss selv med seieren og krummet våre halser til nye dyster.

Og slik fortsatte vi vårt organisasjonsarbeid med det som hovedmål å bedre situasjonen både for døve og for oss som tolker. Vi deltok i fjernsynsprogrammer, engasjerte oss i nordisk og internasjonalt tolkesamarbeid, hvor vi også selv sto som arrangører for ulike seminarer. Undertegnede ble valgt inn som styremedlem i den internasjonale organisasjonen for døvetolker. Vi stilte grunngitte spørsmål i Stortinget, jobbet for rett til tolk i utdanning, rett til tolk ved kirkelige handlinger med mer. Videre vedtok vi krav for tilretteleggelse for kongresstolking/konferansetolking o.a. arrangementer på nordisk/internasjonalt plan. Vi forsøkte å delta på relevante steder og i møter hvor vi kunne få innflytelse. En liten episode jeg ikke kan glemme, er da vi møtte opp i Kirke- og undervisningsdepartementet i forbindelse med kirketolkingssaken. Jeg kunne nok virke litt krass når jeg skulle fremme en sak jeg brant for. Dette resulterte i at da Hovedpresten for Norges døve, som også var til stede på møtet, døde 14 dager etter av hjerteproblemer, fikk jeg dårlig samvittighet og tenkte at det var kanskje jeg som hadde vært for tøff på møtet. Hm!!!!!!

imageedit_28_3283672783I 1987 ble det opprettet samarbeid med Norsk Døvblindtolkforening. Vi jobbet hardt for å kunne knytte oss til en forhandlingsberettiget organisasjon, hvilket dessverre viste seg vanskelig, i og med at det ikke fantes offentlige stillinger for døvetolker.

Som et ledd i vår markedsføring og for å lette bestillingen av tolk for brukerne, fikk vi i 1983 en ordning hvor tolkene for egen regning kunne bli oppført som egen yrkeskategori på ”gule sider” i telefonkatalogen. I 1986 ble Norsk Døvetolkforening oppført i telefonkatalogen for Oslo, og man brukte styreleders telefonnummer som kontaktnummer.

Den 6. september 1983 ble den første kommunale stillingen for døvetolk her i landet opprettet ved Rådgivningskontoret for hørselshemmede i Oslo. Dette var en milepæl og starten på n ny tid, selv om det dessverre gikk nokså lang tid før man fikk flere offentlige stillinger.

På tide med «nye koster»

Fra å være en organisasjon med 14 medlemmer, derav et styre på 5 medlemmer i september 1978, var organisasjonskartet 10 år etter betydelig endret. Medlemstallet var blitt 90, vi hadde 7 lokallag på landsbasis samt 7 ulike faglige utvalg som jobbet med hver sine saker. Vi hadde startet med det en kan kalle ”to tomme hender”. Mye var oppnådd, men de uløste oppgavene bød fremdeles på store utfordringer.

Etter 10 år i lederstolen var jeg kommet til at det var på tide med ”nye koster” som kunne overta. Da jeg på landsmøtet i 1988 overlot stafettpinnen til Heidi Woll, var det i forvissningen om at vi hadde fått en god leder som ville ”føre skipet videre” med stø hånd, hvilket også ettertiden har bekreftet.

Det har vært en glede for meg i tiden etter at jeg gikk ut av ledervervet å se at hørselshemmedes rett til tolk stadig er blitt utvidet og at forbundet vårt er blitt større. Det er også hyggelig å se at det arbeides aktivt og konstruktivt i forbundsledelsen. Jeg er glad for nå å kunne ha et samarbeid med forbundet, stå som frilanstolk, få informasjon og fortsatt være medlem av Tolkeforbundet. En del av meg vil nok for alltid ha identitet som tolk.

Administratorprofil for Tolkeforbundets nettsider. Skriver sjelden noe som helst, og svært lite selvstendig. Alt jeg gjør har noen andre gjort. - Takk til de!

Leave a Reply

Tilbakestill glemt passord
Skriv inn epostadressen dersom du vil ha tilsendt nytt passord